Den norske valgordningen

Les om hvordan den norske valgordningen fungerer ved stortingsvalg.

Slengerstemmer kan koste dyrt

Ved kommunestyrevalget i 2011 var det flere eksempler på at det var svært små marginer som avgjorde hvilke partier som vant eller tapte mandater. I flere kommuner førte personstemmer gitt til kandidater på andre lister enn den man stemte på (såkalte slengerstemmer) til et annet valgresultat enn med de avgitte stemmene. Oppdal kommune i Sør-Trøndelag er et eksmpel på dette. Der avgjorde 0,08 avgitte stemmer mandatfordelingen mellom SV og Senterpartiet.

 

Mer om forskjellen mellom stemmer og listestemmer

Fylkesfordeling av stortingsmandater med varierende arealfaktor

Fordelingen av stortingsmandater på fylkene (valgdistriktene) er basert på en veid sum av antall innbyggere og fylkets areal. Hver innbygger teller ett poeng, mens én kvadratkilometer teller 1,8 poeng. Fordelingen videre skjer ved hjelp av den rene Sainte-Laguës metode (med første delingstall 1,0).

Hvis vi varierer arealfaktoren fra 1,0 til 2,5 vil vi få følgende fordeling for valgene i perioden 2005-2017:

Vis tabeller

 

Beregningene er gjort i Celius.

Byfolk taper på valgordningen

I det siste har det vært en debatt om valgordningens favorisering av distriktsfylker med spredt bosetting på bekostning av tett befolkede fylker. Det mange ikke er klar over er at den nye valgordningen inneholder en dynamikk som vil endre mandatfordelingen uten at Grunnloven må endres. Allerede nå ligger det an til at befolkningsendringene vil føre til betydelige endringer i mandatfordelingen foran stortingsvalget i 2013.

 

Les artikkel

Fem mandater skiftet fylke ved stortingsvalget i 2013

Fordelingen av stortingsmandater på de enkelte fylkene justeres hvert åttende år. Folketallet pr. 1.1.2012 er beregningsgrunnlag for den fordeling som skal gjelde for stortingsvalgene i 2013 og 2017. Fire fylker fikk flere mandater enn ved valget i 2009, mens fem fylker fikk færre mandater.

 

Vis tabell