Hvor vandrer velgerne?

Når det publiseres nye meningsmålinger om opp- eller nedturer for partiene, er det mye fokus på overgangsmatrisene. Dette er tabeller som viser hvilke partier velgerne kommer fra og går til, vanligvis basert på deres egne opplysninger om hva de stemte sist og hva de vil stemme nå. Forskningen har imidlertid vist at det er mye feilrapportering av tidligere stemmegivning. Dels kan man ha glemt hva man stemte ved siste stortingsvalg, dels kan man blande det sammen med hva man stemte ved det siste lokalvalget, eller så kan man – bevisst eller ubevisst – oppgi det partiet man nå vil stemme på selv om man ikke gjorde det.  For å kunne korrigere for slike feilkilder er man avhengig av paneler, det vil si undersøkelser av de samme velgerne over flere valg. Det er det knapt noen av de kommersielle meningsmålingene som har tilgang til. I de norske valgundersøkelsene (Institutt for samfunnsforskning/Statistisk sentralbyrå) har vi imidlertid tilgang til slike paneler, der velgerne oppgir sin stemmegivning ved to påfølgende stortingsvalg. I tillegg kontrolleres opplysningene om stemmegivningen mot det offisielle valgmanntallet. Det vil si at hvis noen «skryter på seg» at de har stemt, men ikke har gjort det, så registreres de som ikke stemt. Det vil alltid være bevegelser både til og fra et gitt parti. Det er derfor viktig å se på nettobalansen for hvert av partiene. Ofte vil tallunderlaget være begrenset når man deler opp etter parti. Det betyr at feilmarginene kan være store. Den største feilkilden er likevel at velgerne oppgir «feil» parti når de blir spurt om tidligere stemmegivning. Dette problemet er betydelig større hvis man ikke har tilgang på paneldata, enn hvis man har det.

Waldahl, R. & Aardal, B. (1982). Can We Trust Recall-Data? Scandinavian Political Studies, 5(2), 101-116. Waldahl, R. & Aardal, B. (2000). The Accuracy of Recalled Previous Voting: Evidence from Norwegian Election Study Panels. Scandinavian Political Studies, 23(4), 373-389).

 

Misforstått om presisjonsnivå

Nettstedet pollofpolls.no (som forøvrig er et utmerket nettsted for dem som er opptatt av meningsmålinger) oppfordrer meningsmålingsbyråene til å levere tall for partienes oppslutning med to desimalers presisjon. Bakgrunnen synes å være en måling som viste partiet Rødt på 4,0 prosent, altså akkurat over sperregrensen for utjevningsmandater. Pollofpolls får oppgitt av det byrået som har gjennomført undersøkelsen, at oppslutningen var på 3,958 prosent, altså under sperregrensen, og mener at det mest korrekte er å ikke gi Rødt 4 prosent, slik at partiet heller ikke skal ha utjevningsmandater. Her har det gått litt for fort i svingene. Et presisjonsnivå på 2 desimaler er meningsløst i forbindelse med representative befolkningsundersøkelser. Feilmarginen for et nivå på 4 prosent, med et utvalg på 1000 spurte (og hvis vi antar at det dreier seg om et sannsynlighetsutvalg), er på 1,2 prosentpoeng. Tar man hensyn til feilmarginen, vil et målt nivå på 4 prosent kunne ligge mellom 2,8 og 5,2 prosent. Det betyr at et tall på 3.958 ikke er «riktigere» enn 4.0, selv om det kan få konsekvenser for partiets mandatuttelling. Det å vise til Grunnlovens bestemmelser, er i denne forbindelse irrelevant. Det å hevde at det nivået en meningsmåling «faktisk viser, og som må antas å være det mest sannsynlige nivået for partienes oppslutning, fremfor å fordele mandater etter et annet (dvs avrundet) nivå for partienes oppslutning», tyder på at man ikke helt forstår hva feilmarginer betyr. Selv med et resultat på f.eks. 4,7 prosent – «trygt over sperregrensen» som noen kanskje vil si – kan en uttelling i form av utjevningsmandater være høyst usikker. En annen saker er at mandatberegninger basert på meningsmålinger uansett kan være beheftet med betydelig usikkerhet, ikke minst når det gjelder mandatfordelingen i enkeltfylker.

Konklusjon: Det er ingen grunn til at meningsmålingsbyråene skal gjengi resultater fra partibarometrene med to desimalers presisjon.

 

Er norske medier tungnemme?

Nesten daglig presenterer norske medier resultater fra meningsmålinger. Det er særlig partimålingene som er utgangspunktet for store oppslag. Og nesten daglig blir lesere/lyttere/seere villedet. Omtrent alle journalister har fått med seg at det hefter usikkerhet ved slike målinger. Det vil si at det er feilmarginer (slingringsmonn) på tallene. Det som i mindre grad har festet seg er at man må se på feilmarginen for endringene når man sammenligner to eller flere målinger. Dette syndes det mot over en lav sko. Da meningsmålingene foran det britiske Underhusvalget i 2015 viste seg å bomme kraftig på valgresultatet, ble det nedsatt en egen granskingskommisjon. En av kommisjonens sterkeste anbefalinger er at man må beregne feilmarginer for forskjeller og endringer for alle partier som er med i målingene, og ikke bare vise til feilmarginen for den siste målingen. Johannes Berg og jeg skrev en kronikk med tittelen «Kan vi stole på meningsmålingene» (Aftenposten 22.august 2017) der vi tar opp dette og andre spørsmål knyttet til politiske meningsmålinger. Det ser ut til at denne påminnelsen fortsatt trengs.

 

Les kronikken