Varierende første delingstall – 2017

I vår valgordning fordeles mandatene på partiene etter den modifiserte Sainte-Laguës metode. Det vil si en oddetallsrekke der første divisor 1,0 er endret til 1,4. Hensikten er at dette skal gi et visst «styringstillegg» til de store partiene og hindre politisk fragmentering. Spørsmålet er imidlertid hvor stor effekt dette har for mandatfordelingen. I tabellen viser vi hvor mange mandater de enkelte partiene får hvis vi varierer det første delingstallet fra 1,0 til 2,0. Ved valget i 2017 ville Miljøpartiet De Grønne fått ett mandat ekstra hvis delingstallet hadde vært 2,0. Senterpartiet ville da mistet ett mandat. Med et delingstall på 1,0 ville MDG fått to mandater ekstra, men da på bekostning av Kristelig Folkeparti og Høyre.

 

Vis tabell

 

Ny revisjon av valgloven

I 2017 nedsatte regjeringen et nytt valglovutvalg som skal «fremme et helhetlig forslag til en ny valglov» innen utløpet av 2019. I den forbindelse kan det være interessant å se tilbake på kapitlet «Valgordningen – proporsjonalitet og distriktsrepresentasjon»  som jeg skrev i boken «Stortingets historie 1964-2014» (redigert av H.M. Narud, K.Heidar og T. Grønli, Fagbokforlaget, Bergen, 2014). I avslutningen av dette kapitlet skriver jeg:

Hvor vil neste slag stå?
Valgordningsdebattenes hyppighet og intensitet er på mange måter et tegn på et levende demokrati. Spørsmålet er derfor ikke om den nåværende valgordning vil bli endret, men når det vil skje. Det er rimelig å tro at særlig to spørsmål vil bli gjenstand for debatt i årene fremover. Det gjelder for det første velgernes mulighet til å påvirke valget av personer også ved stortingsvalg. Som nevnt påpekte OSSE dette i forbindelse med valget i 2009. For det andre vil trolig spørsmålet om arealfaktoren dukke opp igjen. Tidligere valgordningsdebatter har imidlertid vist at de folkevalgte ikke ønsker å endre valgordningen for ofte. Dels fordi man ønsker å høste erfaringer med en ny ordning over tid, og dels fordi velgerne skal bli vant til ordningen og få tillit til den. Slik blir debatten om valgordninger også et spørsmål om å finne balansen mellom kontinuitet og endring, og mellom egeninteresse og demokratiske prinsipper.

 

Mandat for valglovutvalget

 

Hvem sitter i valglovutvalget?

Den norske stortingsvalgsordningen og dens politiske konsekvenser

Denne artikkelen gir en oversikt over hovedtyper av valgordninger og utviklingen av den norske valgordningen for stortingsvalg, samt en analyse av den nåværende ordningen med vekt på dens politiske konsekvenser. Sett under ett er den valgordningen som ble vedtatt i 2003 blitt mer partipolitisk proporsjonal enn tidligere, samtidig som den geografiske fordelingen av mandatene er blitt mer systematisk og ikke like skjev som tidligere. Både den nåværende ordning og tidligere ordninger kombinerer elementer som avspeiler ulike prinsipper og hensyn. Dels ønsket om større partipolitisk proporsjonalitet, og dels ønsket om at partisystemet ikke bør fragmenteres.
Artikkelen ble valgt ut som den beste artikkelen i 2010-årgangen av Norsk Statsvitenskapelig Tidsskrift. I den forbindelse er den blitt oversatt til engelsk og publisert i World Political Science Review.

 

Last ned artikkel

Utjevningsmandater ved stortingsvalg

Fra og med stortingsvalget i 2005 øker antallet utjevningsmandater fra 8 til 19. Utjevningsmandatene beregnes ut fra partienes samlede stemmetall. Mandatene fordeles på fylkene ved at partienes gjenstående restbrøk i hvert fylke divideres på det gjennomsnittlige antall stemmer som står bak et distriktsmandat i fylket. Det partiet som har den høyeste brøken, uansett hvor i landet, får det første utjevningsmandatet. Det neste tilfaller partiet med nest høyest brøk, osv. Se eksempel på fordeling.

 

Se oversikten

Slengerstemmer kan koste dyrt

Ved kommunestyrevalget i 2011 var det flere eksempler på at det var svært små marginer som avgjorde hvilke partier som vant eller tapte mandater. I flere kommuner førte personstemmer gitt til kandidater på andre lister enn den man stemte på (såkalte slengerstemmer) til et annet valgresultat enn med de avgitte stemmene. Oppdal kommune i Sør-Trøndelag er et eksmpel på dette. Der avgjorde 0,08 avgitte stemmer mandatfordelingen mellom SV og Senterpartiet.

 

Mer om forskjellen mellom stemmer og listestemmer

Fylkesfordeling av stortingsmandater med varierende arealfaktor

Fordelingen av stortingsmandater på fylkene (valgdistriktene) er basert på en veid sum av antall innbyggere og fylkets areal. Hver innbygger teller ett poeng, mens én kvadratkilometer teller 1,8 poeng. Fordelingen videre skjer ved hjelp av den rene Sainte-Laguës metode (med første delingstall 1,0).

Hvis vi varierer arealfaktoren fra 1,0 til 2,5 vil vi få følgende fordeling for valgene i perioden 2005-2017:

Vis tabeller

 

Beregningene er gjort i Celius.

Byfolk taper på valgordningen

I det siste har det vært en debatt om valgordningens favorisering av distriktsfylker med spredt bosetting på bekostning av tett befolkede fylker. Det mange ikke er klar over er at den nye valgordningen inneholder en dynamikk som vil endre mandatfordelingen uten at Grunnloven må endres. Allerede nå ligger det an til at befolkningsendringene vil føre til betydelige endringer i mandatfordelingen foran stortingsvalget i 2013.

 

Les artikkel

Fem mandater skiftet fylke ved stortingsvalget i 2013

Fordelingen av stortingsmandater på de enkelte fylkene justeres hvert åttende år. Folketallet pr. 1.1.2012 er beregningsgrunnlag for den fordeling som skal gjelde for stortingsvalgene i 2013 og 2017. Fire fylker fikk flere mandater enn ved valget i 2009, mens fem fylker fikk færre mandater.

 

Vis tabell