The 2017 Norwegian election (Bernt Aardal & Johannes Bergh)

Although the Storting election of 11 September 2017 reduced the number of seats backing the incumbent conservative government, it still gave the two governing parties and their supporting centre-right parties a parliamentary majority. Thus, Prime Minister Solberg’s premiership will continue after the election. In the previous period, the government could secure a parliamentary majority with either of the two centrist parties; the Liberal Party or the Christian Democrats. After the 2017 election, they will need the support of both parties to secure a majority, unless they can get help from one or more of the centre-left opposition parties. When Solberg formed her government back in 2013, the populist right-wing Progress Party entered government for the first time. Even Progress Party leaders feared that they would lose support from anti-establishment voters. Poor turnout at the 2015 local election did not bode well.1 However, the Progress Party did far better in the 2017 national elections and lost only 1.1 percentage points and two seats compared with the 2013 election. A major success factor for the Progress Party was the attention given to immigration issues during the election campaign (see below). At the previous election, in 2013, the Green Party won a seat for the first time, increasing the number of parties in parliament from seven to eight.2 In 2017, the far-left Red Party increased the number of parties from eight to nine.3 Despite the re-election of the incumbent government, the election signalled a shift to the left, even to the left of the Labour Party. (West European Politics, vol.4, No. 5: 1208-1216)

Read the full article

Kampen om storbyene

Ved hvert valg er det stor interesse knyttet til valgresultatet i de store byene. Dels fordi byene ofte fungerer som «utstillingsvindu» for partiets poltikk og dermed gjør både partiet og politikken mer synlig for velgerne. Dels fordi resultatet fra storbyene kan være en pekepinn på hvilken retning valgvinden blåser foran kommende stortingsvalg. Det er imidlertid vanskelig å finne samlede oversikter over valgresultateten i de store byene. Jeg har derfor samlet resultater fra Oslo, Bergen, Trondheim, Stavanger, Kristiansand og Tromsø i perioden 1973 til 2017.

Valgresultater for storbyene 1973-2017

Utjevningsmandater – lettere enn du tror

Mange klager over at det er vanskelig å forstå utjevningsmandatene i den nåværende valgordningen. Særlig er det vanskelig å forstå hvordan man kommer fram til hvor partiene skal få sine utjevningsmandater, altså hvilke fylker «utjevningsrepresentantene» kommer fra. Ofte er det små marginer som avgjør om partiet får sine utjevningsmandater i det ene eller det andre fylket. I dette notatet forsøker jeg å forklare framgangsmåten på en enkel måte.

Med andre ord: utjevningsmandater på 1-2-3

 

Hvor vandrer velgerne?

Når det publiseres nye meningsmålinger om opp- eller nedturer for partiene, er det mye fokus på overgangsmatrisene. Dette er tabeller som viser hvilke partier velgerne kommer fra og går til, vanligvis basert på deres egne opplysninger om hva de stemte sist og hva de vil stemme nå. Forskningen har imidlertid vist at det er mye feilrapportering av tidligere stemmegivning. Dels kan man ha glemt hva man stemte ved siste stortingsvalg, dels kan man blande det sammen med hva man stemte ved det siste lokalvalget, eller så kan man – bevisst eller ubevisst – oppgi det partiet man nå vil stemme på selv om man ikke gjorde det.  For å kunne korrigere for slike feilkilder er man avhengig av paneler, det vil si undersøkelser av de samme velgerne over flere valg. Det er det knapt noen av de kommersielle meningsmålingene som har tilgang til. I de norske valgundersøkelsene (Institutt for samfunnsforskning/Statistisk sentralbyrå) har vi imidlertid tilgang til slike paneler, der velgerne oppgir sin stemmegivning ved to påfølgende stortingsvalg. I tillegg kontrolleres opplysningene om stemmegivningen mot det offisielle valgmanntallet. Det vil si at hvis noen «skryter på seg» at de har stemt, men ikke har gjort det, så registreres de som ikke stemt. Det vil alltid være bevegelser både til og fra et gitt parti. Det er derfor viktig å se på nettobalansen for hvert av partiene. Ofte vil tallunderlaget være begrenset når man deler opp etter parti. Det betyr at feilmarginene kan være store. Den største feilkilden er likevel at velgerne oppgir «feil» parti når de blir spurt om tidligere stemmegivning. Dette problemet er betydelig større hvis man ikke har tilgang på paneldata, enn hvis man har det.

Waldahl, R. & Aardal, B. (1982). Can We Trust Recall-Data? Scandinavian Political Studies, 5(2), 101-116. Waldahl, R. & Aardal, B. (2000). The Accuracy of Recalled Previous Voting: Evidence from Norwegian Election Study Panels. Scandinavian Political Studies, 23(4), 373-389).

 

Misforstått om presisjonsnivå

Nettstedet pollofpolls.no (som forøvrig er et utmerket nettsted for dem som er opptatt av meningsmålinger) oppfordrer meningsmålingsbyråene til å levere tall for partienes oppslutning med to desimalers presisjon. Bakgrunnen synes å være en måling som viste partiet Rødt på 4,0 prosent, altså akkurat over sperregrensen for utjevningsmandater. Pollofpolls får oppgitt av det byrået som har gjennomført undersøkelsen, at oppslutningen var på 3,958 prosent, altså under sperregrensen, og mener at det mest korrekte er å ikke gi Rødt 4 prosent, slik at partiet heller ikke skal ha utjevningsmandater. Her har det gått litt for fort i svingene. Et presisjonsnivå på 2 desimaler er meningsløst i forbindelse med representative befolkningsundersøkelser. Feilmarginen for et nivå på 4 prosent, med et utvalg på 1000 spurte (og hvis vi antar at det dreier seg om et sannsynlighetsutvalg), er på 1,2 prosentpoeng. Tar man hensyn til feilmarginen, vil et målt nivå på 4 prosent kunne ligge mellom 2,8 og 5,2 prosent. Det betyr at et tall på 3.958 ikke er «riktigere» enn 4.0, selv om det kan få konsekvenser for partiets mandatuttelling. Det å vise til Grunnlovens bestemmelser, er i denne forbindelse irrelevant. Det å hevde at det nivået en meningsmåling «faktisk viser, og som må antas å være det mest sannsynlige nivået for partienes oppslutning, fremfor å fordele mandater etter et annet (dvs avrundet) nivå for partienes oppslutning», tyder på at man ikke helt forstår hva feilmarginer betyr. Selv med et resultat på f.eks. 4,7 prosent – «trygt over sperregrensen» som noen kanskje vil si – kan en uttelling i form av utjevningsmandater være høyst usikker. En annen saker er at mandatberegninger basert på meningsmålinger uansett kan være beheftet med betydelig usikkerhet, ikke minst når det gjelder mandatfordelingen i enkeltfylker.

Konklusjon: Det er ingen grunn til at meningsmålingsbyråene skal gjengi resultater fra partibarometrene med to desimalers presisjon.

 

Er norske medier tungnemme?

Nesten daglig presenterer norske medier resultater fra meningsmålinger. Det er særlig partimålingene som er utgangspunktet for store oppslag. Og nesten daglig blir lesere/lyttere/seere villedet. Omtrent alle journalister har fått med seg at det hefter usikkerhet ved slike målinger. Det vil si at det er feilmarginer (slingringsmonn) på tallene. Det som i mindre grad har festet seg er at man må se på feilmarginen for endringene når man sammenligner to eller flere målinger. Dette syndes det mot over en lav sko. Da meningsmålingene foran det britiske Underhusvalget i 2015 viste seg å bomme kraftig på valgresultatet, ble det nedsatt en egen granskingskommisjon. En av kommisjonens sterkeste anbefalinger er at man må beregne feilmarginer for forskjeller og endringer for alle partier som er med i målingene, og ikke bare vise til feilmarginen for den siste målingen. Johannes Berg og jeg skrev en kronikk med tittelen «Kan vi stole på meningsmålingene» (Aftenposten 22.august 2017) der vi tar opp dette og andre spørsmål knyttet til politiske meningsmålinger. Det ser ut til at denne påminnelsen fortsatt trengs.

 

Les kronikken

Ny revisjon av valgloven

I 2017 nedsatte regjeringen et nytt valglovutvalg som skal «fremme et helhetlig forslag til en ny valglov» innen utløpet av 2019. I den forbindelse kan det være interessant å se tilbake på kapitlet «Valgordningen – proporsjonalitet og distriktsrepresentasjon»  som jeg skrev i boken «Stortingets historie 1964-2014» (redigert av H.M. Narud, K.Heidar og T. Grønli, Fagbokforlaget, Bergen, 2014). I avslutningen av dette kapitlet skriver jeg:

Hvor vil neste slag stå?
Valgordningsdebattenes hyppighet og intensitet er på mange måter et tegn på et levende demokrati. Spørsmålet er derfor ikke om den nåværende valgordning vil bli endret, men når det vil skje. Det er rimelig å tro at særlig to spørsmål vil bli gjenstand for debatt i årene fremover. Det gjelder for det første velgernes mulighet til å påvirke valget av personer også ved stortingsvalg. Som nevnt påpekte OSSE dette i forbindelse med valget i 2009. For det andre vil trolig spørsmålet om arealfaktoren dukke opp igjen. Tidligere valgordningsdebatter har imidlertid vist at de folkevalgte ikke ønsker å endre valgordningen for ofte. Dels fordi man ønsker å høste erfaringer med en ny ordning over tid, og dels fordi velgerne skal bli vant til ordningen og få tillit til den. Slik blir debatten om valgordninger også et spørsmål om å finne balansen mellom kontinuitet og endring, og mellom egeninteresse og demokratiske prinsipper.

 

Mandat for valglovutvalget

 

Hvem sitter i valglovutvalget?

Velgervandringer 2013-2017

De foreløpige resultatene fra valgundersøkelsen 2017 bygger på to datakilder. Den første er en valgkampundersøkelse hvor vi i juni 2017 spurte velgerne om hva de stemte ved stortingsvalget i 2013, og så etter valget spurte hva de stemte i 2017. Denne delen består av 1509 personer. I tillegg har vi et utvalg på 517 personer fra den ordinære valgundersøkelsen. Disse ble også intervjuet i 2013, og utgjør et panel der opplysningene om stemmegivning ved valget i 2013 er hentet fra undersøkelsen i 2013. Notatet er skrevet av Bernt Aardal og Johannes Bergh.

Les notat

 

Endringer i mandatfordelingen ved stortingsvalg

Fordelingen av stortingsmandater på fylkene justeres hvert 8. år. Neste gang skjer det i 2012 og deretter i 2020. Framskrevne folketall fra Statistisk sentralbyrå viser at det vil skje betydelige endringer i mandatfordelingen. SSB publiserte nye tall den 15.6.2010. Mandatberegninger basert på det SSB fremholder som hovedalternativet for framskrivningene (mellomnivå for for fruktbarhet, levealder, innenlands flytting og nettoinnvandring, MMMM) viser at en sammenslåing av Aust- og Vest-Agder vil gi det sammenslåtte fylket like mange stortingsrepresentanter som de to fylkene til sammen har idag.

 

Se mandatfordelingen