Minste oppslutning for å vinne mandat ved stortingsvalg

Når det stunder til stortingsvalg, er mange opptatt av hvor stor eller rettere liten andel av stemmene partiene/listene må ha for å være sikre på å vinne mandat. Dette kan vises rent historisk – ved å f.eks. å se på den laveste oppslutning et parti har hatt for å få mandat, evenmtuelt i gjennomsnitt over en lengre tidsperiode, eller man kan foreta teoretiske beregninger.  Etter at vi fikk utjevningsmandater, er det antallet distriktsmandater som er grunnlaget for beregningene. Vær oppmerksom på at antallet mandater i fylkene har variert over tid, slik at man ikke kan sammenligne alle valgene direkte.

 

Minste oppslutning for å vinne mandat i fylket

Fact Sheet: Norwegian Parties

Here you will find graphical presentations for the main political parties in Norway: Election results in per cent of all votes, parliamentary seats (Storting), as well as the parties’ ten best counties (electoral districts) in terms of relative support (per cent) and number of votes.

Red Party (Rødt)

Socialist Left Party (Sosialistisk Venstreparti)

Labour Party (Arbeiderpartiet)

Liberal Party (Venstre)

Christian Democrats (Kristelig Folkpearti)

Center Party (Senterpartiet)

Conservative Party (Høyre)

Progress Party (Fremskrittspartiet)

Green Party (Miljøpartiet de Grønne)

Gjør noen partier det bedre ved kommunevalg enn ved stortingsvalg?

Noen ganger blir det hevdet at noen partier gjør det bedre ved kommunevalg enn ved stortingsvalg, mens det er motsatt for andre partier. Men hva er riktig? Figurene under viser to kurver: en kurve for partiets oppslutning ved stortingsvalg, og en kurve for oppslutningen ved de etterfølgende kommunevalgene. Den sistnevnte kurven er med andre ord forskjøvet med to år.

Vis sammenligning mellom stortingsvalg og kommunevalg

Climate concern and environmental protection

Anne Therese Gullberg and Bernt Aardal: “Is climate change mitigation compatible with environmental protection? Exploring voter attitudes as expressed through “old” and “new” politics in Norway (Environmental Policy and Governance, 2018)

Abstract:
The international literature on public attitudes finds that attitudes to climate change are closely related to attitudes to environmental protection. We ask whether this conclusion also holds for Norway. Our starting point is the political science literature on “old” versus “new” politics, old politics being defined in socio‐economic left or right terms and new politics being defined in accordance with an authoritarian or libertarian dimension in which environmental protection plays an important role. Based on these two axes, Herbert Kitschelt finds a new axis—a diagonal—combining old and new divides. According to Kitschelt, voters with traditional environmental attitudes have leftist and libertarian values, while voters favouring economic growth have rightist and authoritarian values.
Using Norwegian data, we compare voters who favour traditional environmental protection and take climate change seriously with voters who only take climate change seriously. We expect that if climate change is perceived as one of many environmental threats, then the two voter groups are similar. We find that half of the voters see climate change as a big problem. Two thirds of these voters are in favour of environmental protection. However, the last third of these voters who take climate change seriously do not want greater environmental protection. Moreover, we find interesting differences between these groups. Those in the latter group have leftist and libertarian values, whereas climate‐only voters have rightist and authoritarian values. Thus the two groups of voters are dissimilar. Interestingly, this pattern corresponds to alignments along Kitschelt’s new diagonal axis for party competition.

Kommentar/kronikk i Dagens Næringsliv

The 2017 Norwegian election (Bernt Aardal & Johannes Bergh)

Although the Storting election of 11 September 2017 reduced the number of seats backing the incumbent conservative government, it still gave the two governing parties and their supporting centre-right parties a parliamentary majority. Thus, Prime Minister Solberg’s premiership will continue after the election. In the previous period, the government could secure a parliamentary majority with either of the two centrist parties; the Liberal Party or the Christian Democrats. After the 2017 election, they will need the support of both parties to secure a majority, unless they can get help from one or more of the centre-left opposition parties. When Solberg formed her government back in 2013, the populist right-wing Progress Party entered government for the first time. Even Progress Party leaders feared that they would lose support from anti-establishment voters. Poor turnout at the 2015 local election did not bode well.1 However, the Progress Party did far better in the 2017 national elections and lost only 1.1 percentage points and two seats compared with the 2013 election. A major success factor for the Progress Party was the attention given to immigration issues during the election campaign (see below). At the previous election, in 2013, the Green Party won a seat for the first time, increasing the number of parties in parliament from seven to eight.2 In 2017, the far-left Red Party increased the number of parties from eight to nine.3 Despite the re-election of the incumbent government, the election signalled a shift to the left, even to the left of the Labour Party. (West European Politics, vol.4, No. 5: 1208-1216)

Read the full article

Kampen om storbyene

Ved hvert valg er det stor interesse knyttet til valgresultatet i de store byene. Dels fordi byene ofte fungerer som “utstillingsvindu” for partiets poltikk og dermed gjør både partiet og politikken mer synlig for velgerne. Dels fordi resultatet fra storbyene kan være en pekepinn på hvilken retning valgvinden blåser foran kommende stortingsvalg. Det er imidlertid vanskelig å finne samlede oversikter over valgresultateten i de store byene. Jeg har derfor samlet resultater fra Oslo, Bergen, Trondheim, Stavanger, Kristiansand og Tromsø i perioden 1973 til 2017.

Valgresultater for storbyene 1973-2017

Utjevningsmandater – lettere enn du tror

Mange klager over at det er vanskelig å forstå utjevningsmandatene i den nåværende valgordningen. Særlig er det vanskelig å forstå hvordan man kommer fram til hvor partiene skal få sine utjevningsmandater, altså hvilke fylker “utjevningsrepresentantene” kommer fra. Ofte er det små marginer som avgjør om partiet får sine utjevningsmandater i det ene eller det andre fylket. I dette notatet forsøker jeg å forklare framgangsmåten på en enkel måte.

Med andre ord: utjevningsmandater på 1-2-3

 

Hvor vandrer velgerne?

Når det publiseres nye meningsmålinger om opp- eller nedturer for partiene, er det mye fokus på overgangsmatrisene. Dette er tabeller som viser hvilke partier velgerne kommer fra og går til, vanligvis basert på deres egne opplysninger om hva de stemte sist og hva de vil stemme nå. Forskningen har imidlertid vist at det er mye feilrapportering av tidligere stemmegivning. Dels kan man ha glemt hva man stemte ved siste stortingsvalg, dels kan man blande det sammen med hva man stemte ved det siste lokalvalget, eller så kan man – bevisst eller ubevisst – oppgi det partiet man nå vil stemme på selv om man ikke gjorde det.  For å kunne korrigere for slike feilkilder er man avhengig av paneler, det vil si undersøkelser av de samme velgerne over flere valg. Det er det knapt noen av de kommersielle meningsmålingene som har tilgang til. I de norske valgundersøkelsene (Institutt for samfunnsforskning/Statistisk sentralbyrå) har vi imidlertid tilgang til slike paneler, der velgerne oppgir sin stemmegivning ved to påfølgende stortingsvalg. I tillegg kontrolleres opplysningene om stemmegivningen mot det offisielle valgmanntallet. Det vil si at hvis noen “skryter på seg” at de har stemt, men ikke har gjort det, så registreres de som ikke stemt. Det vil alltid være bevegelser både til og fra et gitt parti. Det er derfor viktig å se på nettobalansen for hvert av partiene. Ofte vil tallunderlaget være begrenset når man deler opp etter parti. Det betyr at feilmarginene kan være store. Den største feilkilden er likevel at velgerne oppgir “feil” parti når de blir spurt om tidligere stemmegivning. Dette problemet er betydelig større hvis man ikke har tilgang på paneldata, enn hvis man har det.

Referanser:

Waldahl, R. & Aardal, B. (1982). Can We Trust Recall-Data? Scandinavian Political Studies, 5(2), 101-116.

Waldahl, R. & Aardal, B. (2000). The Accuracy of Recalled Previous Voting: Evidence from Norwegian Election Study Panels. Scandinavian Political Studies, 23(4), 373-389).

 

Misforstått om presisjonsnivå

Nettstedet pollofpolls.no (som forøvrig er et utmerket nettsted for dem som er opptatt av meningsmålinger) oppfordrer meningsmålingsbyråene til å levere tall for partienes oppslutning med to desimalers presisjon. Bakgrunnen synes å være en måling som viste partiet Rødt på 4,0 prosent, altså akkurat over sperregrensen for utjevningsmandater. Pollofpolls får oppgitt av det byrået som har gjennomført undersøkelsen, at oppslutningen var på 3,958 prosent, altså under sperregrensen, og mener at det mest korrekte er å ikke gi Rødt 4 prosent, slik at partiet heller ikke skal ha utjevningsmandater. Her har det gått litt for fort i svingene. Et presisjonsnivå på 2 desimaler er meningsløst i forbindelse med representative befolkningsundersøkelser. Feilmarginen for et nivå på 4 prosent, med et utvalg på 1000 spurte (og hvis vi antar at det dreier seg om et sannsynlighetsutvalg), er på 1,2 prosentpoeng. Tar man hensyn til feilmarginen, vil et målt nivå på 4 prosent kunne ligge mellom 2,8 og 5,2 prosent. Det betyr at et tall på 3.958 ikke er “riktigere” enn 4.0, selv om det kan få konsekvenser for partiets mandatuttelling. Det å vise til Grunnlovens bestemmelser, er i denne forbindelse irrelevant. Det å hevde at det nivået en meningsmåling “faktisk viser, og som må antas å være det mest sannsynlige nivået for partienes oppslutning, fremfor å fordele mandater etter et annet (dvs avrundet) nivå for partienes oppslutning”, tyder på at man ikke helt forstår hva feilmarginer betyr. Selv med et resultat på f.eks. 4,7 prosent – “trygt over sperregrensen” som noen kanskje vil si – kan en uttelling i form av utjevningsmandater være høyst usikker. En annen saker er at mandatberegninger basert på meningsmålinger uansett kan være beheftet med betydelig usikkerhet, ikke minst når det gjelder mandatfordelingen i enkeltfylker.

Konklusjon: Det er ingen grunn til at meningsmålingsbyråene skal gjengi resultater fra partibarometrene med to desimalers presisjon.