Blogg

Her finner du aktuelle artikler knyttet til valg og valgforskning.

Misforstått om presisjonsnivå

Nettstedet pollofpolls.no (som forøvrig er et utmerket nettsted for dem som er opptatt av meningsmålinger) oppfordrer meningsmålingsbyråene til å levere tall for partienes oppslutning med to desimalers presisjon. Bakgrunnen synes å være en måling som viste partiet Rødt på 4,0 prosent, altså akkurat over sperregrensen for utjevningsmandater. Pollofpolls får oppgitt av det byrået som har gjennomført undersøkelsen, at oppslutningen var på 3,958 prosent, altså under sperregrensen, og mener at det mest korrekte er å ikke gi Rødt 4 prosent, slik at partiet heller ikke skal ha utjevningsmandater. Her har det gått litt for fort i svingene. Et presisjonsnivå på 2 desimaler er meningsløst i forbindelse med representative befolkningsundersøkelser. Feilmarginen for et nivå på 4 prosent, med et utvalg på 1000 spurte (og hvis vi antar at det dreier seg om et sannsynlighetsutvalg), er på 1,2 prosentpoeng. Tar man hensyn til feilmarginen, vil et målt nivå på 4 prosent kunne ligge mellom 2,8 og 5,2 prosent. Det betyr at et tall på 3.958 ikke er «riktigere» enn 4.0, selv om det kan få konsekvenser for partiets mandatuttelling. Det å vise til Grunnlovens bestemmelser, er i denne forbindelse irrelevant. Det å hevde at det nivået en meningsmåling «faktisk viser, og som må antas å være det mest sannsynlige nivået for partienes oppslutning, fremfor å fordele mandater etter et annet (dvs avrundet) nivå for partienes oppslutning», tyder på at man ikke helt forstår hva feilmarginer betyr. Selv med et resultat på f.eks. 4,7 prosent – «trygt over sperregrensen» som noen kanskje vil si – kan en uttelling i form av utjevningsmandater være høyst usikker. En annen saker er at mandatberegninger basert på meningsmålinger uansett kan være beheftet med betydelig usikkerhet, ikke minst når det gjelder mandatfordelingen i enkeltfylker.

Konklusjon: Det er ingen grunn til at meningsmålingsbyråene skal gjengi resultater fra partibarometrene med to desimalers presisjon.

 

Er norske medier tungnemme?

Nesten daglig presenterer norske medier resultater fra meningsmålinger. Det er særlig partimålingene som er utgangspunktet for store oppslag. Og nesten daglig blir lesere/lyttere/seere villedet. Omtrent alle journalister har fått med seg at det hefter usikkerhet ved slike målinger. Det vil si at det er feilmarginer (slingringsmonn) på tallene. Det som i mindre grad har festet seg er at man må se på feilmarginen for endringene når man sammenligner to eller flere målinger. Dette syndes det mot over en lav sko. Da meningsmålingene foran det britiske Underhusvalget i 2015 viste seg å bomme kraftig på valgresultatet, ble det nedsatt en egen granskingskommisjon. En av kommisjonens sterkeste anbefalinger er at man må beregne feilmarginer for forskjeller og endringer for alle partier som er med i målingene, og ikke bare vise til feilmarginen for den siste målingen. Johannes Berg og jeg skrev en kronikk med tittelen «Kan vi stole på meningsmålingene» (Aftenposten 22.august 2017) der vi tar opp dette og andre spørsmål knyttet til politiske meningsmålinger. Det ser ut til at denne påminnelsen fortsatt trengs.

 

Les kronikken

Ny revisjon av valgloven

I 2017 nedsatte regjeringen et nytt valglovutvalg som skal «fremme et helhetlig forslag til en ny valglov» innen utløpet av 2019. I den forbindelse kan det være interessant å se tilbake på kapitlet «Valgordningen – proporsjonalitet og distriktsrepresentasjon»  som jeg skrev i boken «Stortingets historie 1964-2014» (redigert av H.M. Narud, K.Heidar og T. Grønli, Fagbokforlaget, Bergen, 2014). I avslutningen av dette kapitlet skriver jeg:

Hvor vil neste slag stå?
Valgordningsdebattenes hyppighet og intensitet er på mange måter et tegn på et levende demokrati. Spørsmålet er derfor ikke om den nåværende valgordning vil bli endret, men når det vil skje. Det er rimelig å tro at særlig to spørsmål vil bli gjenstand for debatt i årene fremover. Det gjelder for det første velgernes mulighet til å påvirke valget av personer også ved stortingsvalg. Som nevnt påpekte OSSE dette i forbindelse med valget i 2009. For det andre vil trolig spørsmålet om arealfaktoren dukke opp igjen. Tidligere valgordningsdebatter har imidlertid vist at de folkevalgte ikke ønsker å endre valgordningen for ofte. Dels fordi man ønsker å høste erfaringer med en ny ordning over tid, og dels fordi velgerne skal bli vant til ordningen og få tillit til den. Slik blir debatten om valgordninger også et spørsmål om å finne balansen mellom kontinuitet og endring, og mellom egeninteresse og demokratiske prinsipper.

 

Mandat for valglovutvalget

 

Hvem sitter i valglovutvalget?

Velgervandringer 2013-2017

De foreløpige resultatene fra valgundersøkelsen 2017 bygger på to datakilder. Den første er en valgkampundersøkelse hvor vi i juni 2017 spurte velgerne om hva de stemte ved stortingsvalget i 2013, og så etter valget spurte hva de stemte i 2017. Denne delen består av 1509 personer. I tillegg har vi et utvalg på 517 personer fra den ordinære valgundersøkelsen. Disse ble også intervjuet i 2013, og utgjør et panel der opplysningene om stemmegivning ved valget i 2013 er hentet fra undersøkelsen i 2013. Notatet er skrevet av Bernt Aardal og Johannes Bergh.

Les notat